Ola Stedje Hanserud

Med god hjelp av venner har arbeidet med gulvet tatt et noen lange og gode steg videre. Samtidig går det opp for meg at ekstraarbeidet med gjenbruksmaterialer ikke er helt over enda. Rensking av spiker fra brukte trebjelker var forretten. Forhåpentligvis blir hovedretten med å faktisk bruke plankene i konstruksjonen greit fordøyelig.

Første milepæl har vært å få limt ferdig isolasjonsplatene inne i hengeren og lagt på vindsperren. Det er på en måte første isolasjonslag, selv om det er noen effektive kuldebroer gjennom stålbjelkene. Etter påføringen av fugeskummet (limet) så det ut som en matematikers bløtkake i langpanne med krem i rette vinkler.

Det var en veldig god følelse å legge de første bjelkene til gulvet oppå duken. Det er liksom der selve byggingen av huset starter! Samtidig er det der «moroa» begynner med gjenbruksplankene – med overhengende fare for å justere seg inn i stor frustrasjon for å sikre seg at de passer overens med millimeterpresisjon. I nærvær av generelt god stemning i teltet, kjeks og godt vær, ble heldigvis slike følelser holdt på en armlengdes avstand.

Utfordringene melder seg nemlig når brukt plank av ulik kvalitet, fra ulike typer kilder, og av ulik dimensjon får en sjanse til forlenget liv og må spille på lag i en felles konstruksjon. Og om de ikke var vridde før jeg fikk de (og ikke tenkte over det i min iver etter å få tak i nesten hva som helst av materialer), har noen av plankene i løpet av vinteren definitivt begynt på en vandring mot pasta fusili. Det gjør ikke ting lettere.

Da vi skulle begynne med å spikre de første bjelkene sammen helt på tampen av dugnadsdagen streiket selvfølgelig spikerpistolen. Det kan sannsynligvis kobles til at ingen av oss har brukt et slikt drapsvåpen tidligere og på et eller annet vis har vi ikke skjønt hvordan den skal brukes uten at den protesterer. Jeg er på saken.